Avsnitt

  • Yorgos Lanthimos er i vinden for tiden med ny kinoaktuell film, men vi dykker tilbake for å finne klassikeren: Dogtooth fra 2009. Vår mest moderne film så langt. Filmen har definitivt kultstatus, men kan vel kanskje også kalles en moderne klassiker. Dogtooth er en merkelig film som blander det absurde og brutale med komedie. Stilen til Lanthimos er definitivt til stede. Der filmen mangler budsjett gjør den opp for seg med kreativitet og et solid manus. Familie som konstruksjon er tematikken det hele spinner rundt. Hvor langt er man villig til å gå for å beskytte barna sine, og er det noe fascistisk, nesten diktatorisk over det å være en forelder? Dette og mer får du høre i vår nye episode.

  • Vi er endelig tilbake igjen, og denne gangen med en episode vi har hatt lyst til å gjøre lenge, nemlig: The Twilight Zone (1959-1963). For vi vil ikke bare snakke om klassisk film, men også klassiske TV-serier. Denne serien, ledet og skrevet av legenden Rod Serling, er en av de mest populære seriene noensinne. Rebooted hele tre ganger og til og med gjort til en film. Serien har inspirert utallige manusforfattere og regissører, og man kan ikke undervurdere dens påvirkningskraft på popkulturen. The Twilight Zone er et fenomen som ikke har latt seg gjenskape siden. En antologiserie som virkelig klarer å fange en atmosfære og stemning som kobler sammen alle de 156 episodene. Siden det er en antologiserie kan man velge og vrake litt, og det er absolutt ingen behov å se alle de 156 episodene. Derfor går vi gjennom vår personlige topp tre favorittepisoder i denne episoden, som gir alt fra amatører til veteraner i The Twilight Zone et sted å begynne. Om du har vært nysgjerrig på The Twilight Zone så er dette episoden for deg!

    Ingen spoilers i denne episoden!

  • Saknas det avsnitt?

    Klicka här för att uppdatera flödet manuellt.

  • Nostalgi er en følelse vi alle kan kjenne oss igjen i. Å huske tilbake til slik det var før, til barndommen. Det er nettopp det Federico Fellini gjorde i 1973 med filmen Amarcord. Han tar oss med tilbake til barndomstiden sin i byen Rimini hvor vi møter en håndfull karakterer som vi følger gjennom et år. Filmen består av en rekke vignetter som for det meste er vittige, men som også byr på spenning og sorg. Den er full av minneverdige karakterer som er relaterbare på alle mulige måter. Amarcord byr på utrolig vakre bilder og situasjoner vi alle kan kjenne oss igjen i. En koselig film man kan slå på når som helst. Man kan dra paralleller til filmer som Fanny og Alexander eller Kurosawa's Dreams, en film av en moden regissør som ser tilbake på barndommen og mimrer på en noe defragmentert måte.

  • Har du noengang tenkt: skulle ønske denne filmen hadde en marxistisk kråke som snakker? Pier Paolo Pasolini er en regissør som har sin egen unike stil på alle mulige måter. Med en rik katalog med forskjellige og unike filmer enda
    livet hans endte tidlig. Hawks and Sparrows (1966) er en komedie, noe
    som er ulikt Pasolini, men som fungerer ypperlig i filmen som ellers er
    stappfull av allegorier, metaforer, referanser til politikk og filosofi. Far og sønn; Toto og Ninetto er på vandring og møter på en snakkende
    kråke som forteller historier. Filmen byr på humor som er nærme Brødrene Dal eller Monty Python, men samtidig har filmen et politisk,
    ideologisk, religiøst og filosofisk innhold som ikke er ulikt andre
    Pasolini-filmer, og andre kunstfilmer. Filmen leker med sitt eget
    format, og er ikke redd for å gjøre narr av seg selv like mye som den
    gjør narr av andre. Den er absurd og kanskje litt vanskelig å gripe fatt
    i av og til, men heldigvis er den såpass morsom at man raskt ikke
    tenker på det. I denne episoden er Aron Seim gjest igjen, og diskusjonen går fra humor til filosofi til religion.

  • Vi lever i en gal, gal, gal, gal verden!
    It's a Mad Mad Mad Mad World (1963) er ikke bare en komediefilm, det er en episk road movie som samler alle de legendariske komedieskuespillerne fra det gamle hollywood i en lang film. Filmen blir som en gigantisk avslutning på den klassiske hollywoodfilmen og den klassiske komediefilmen før den nye gullalderen kommer. Filmen er stappfull av elleville stunts, humor som strekker seg fra slapstick til kjappe replikker, og selv med et enormt cast så klarer den sømløst å klippe fra en komisk situasjon til en annen. Filmen er også filmet på 70mm og ser fremdeles helt utrolig ut. Likevel klarer den å se nærmere på galskapen i mennesket, grådigheten, og forskjellen mellom samarbeid og konkurranse.

  • "Have a beer mate!"
    I 1971 blir Wake in Fright presentert på Cannes filmfestival, og deretter blir den introdusert til verden. Filmen sjokkerer publikum, en evne filmen fremdeles har til den dag i dag. Den setter i gang en bølge av filmer i Australia, og gir håp til unge filmskapere som senere blir store navn i industrien.
    Wake in Fright ser nærmere på John Grant som er fastlåst som lærer uti bushen. Det er juleferie og John skal endelig tilbake til sivilisasjonen og kjæresten i Sydney, men på turen ender han opp i den lille landsbyen "The Yabba". Der mister han alle pengene sine på gambling, og ender opp i en desperat situasjon.
    Wake in Fright er ikke bare en god film, den er høyst relevant, ikke bare i Australia, men i Norge, og verden. Den tar for seg avhengighet i alle sine former, machokultur, lengsel etter menneskelig kontakt, vår iboende ondskap, og de onde sirklene som vi så lett kan havne i. Dette er en film man må se iløpet av livet.

  • The Holy Mountain (1973) er en like stor film som tittelen impliserer. Det er en monumental bragd av regissør og manusforfatter Alejandro Jodorowsky, som er et navn som ofte nevnes i samme åndedrag som David Lynch og Luis Bunuel. The Holy Mountain er en reise gjennom et abstrakt landskap med symboltunge og tettpakkede bilder, men som til tross for sin abstraksjon inneholder noe universelt og relaterbart. Man trenger ikke forstå The Holy Mountain, men heller oppleve den. Filmen ble i sin tid en kultklassiker, og bærer fortsatt denne tittelen, men relevansen går ikke ut på dato. Filmen inneholder en potent kritikk av kapitalisme og konsumerismen, krig og massakre, men også hippybevegelsens passivitet og fluktforsøkene i dop og alternative livsstiler.
    Denne gangen er vi så heldig å ha med oss Tor Henrik Melle som gjest, mannen som introduserte oss i Klassisk til dette mesterverket av en film.

  • Sytti- og åttitallet bød på en ny type komediefilm som hadde enorm populæritet, nemlig "spoof"-filmen. Og Zucker-brødrene og Jim Abrahams var i en periode tre konger innenfor denne sjangeren. Top Secret fra 1984 kan sies å være et av deres beste verker sammen med Airplane og The Naked Gun. Filmene er en god blanding av sjangerparodi, godt gjennomførte gags på høyt teknisk nivå, og latter fra start til slutt. Det finnes en forståelse for kamerabruk og utsnitt som kan minne om stumfilmkomediens glansdager, med en dialog som inneholder en vits per sekund. Val Kilmer spiller en fantastisk parodi på Elvis i denne periodefilmen som tar plass under den kalde krigen, men som likså godt kunne vært satt til krigens dager.

    I denne episoden har vi med oss Magnus Meling og Aron Seim til å snakke om denne glemte komedieperlen, og gå gjennom "spoof"-filmens storhetstid og dens fall.

  • Klassisk! har laget et kommentarspor til mesterverket Psycho av Alfred Hitchcock. Mathias, Julian og Gudmund tar deg med gjennom denne klassiske filmperlen og diskuterer alt fra cinematografi til seriemordere og til skapingen av Psycho. Sporet er synket opp til filmen, og starter når Universal logoen begynner å fade ut (på blu-ray/DVDen skal dette være rundt 19 sekunder inn i filmen).

  • Klassisk! - en filmpodkast har allerede fylt år i mars, men for å markere anledningen har vi (litt sent) gått tilbake til “røttene” våre og sett nærmere på et av Hitchcock sine mesterverk: Psycho (1960). I tillegg til denne episoden har vi spilt inn et kommentarspor til filmen som du absolutt bør få med deg om du er en fan av Psycho eller bare vil vite mer om filmen.

    Svart-hvitt perlen Psycho trenger neppe noen introduksjon. Hitchcock var så etablert som en filmskaper kan være på slutten av femtitallet, og helt ut av ingenting gikk han fra “blockbuster” til “indiefilm” på et drøyt år. Han viste at selv “de gamle” kunne gjøre nyskapende ting, og likevel kan man se på Psycho som en kulminasjon av alt Hitchcock har gjort opp til 1960. Filmen har vært inspirasjonskilde til ufattelig mange filmer og TV-serier siden, og har vært hedret og omtalt helt siden den gikk på kino på sekstitallet. En absolutt klassiker om det finnes.

    I denne episoden diskuterer vi blant annet inspirasjonskilden til Psycho boken og filmen, seriemordere generelt og vår fascinasjon ved dem, slasherfilmens begynnelse og fortsettelse, de ulike oppfølgerne, TV-serien og remaken av Psycho.

  • Den japanske avant-garde-filmen Woman in the Dunes (1964) er et vidunderlig eksempel på film som banebrytende kunst. Nybølgen slår om seg på verdensbasis og Japan er intet unntak. Samtidig er det forskjellige impulser, bølger, og kunstnere som eksperimenterer med, blant annet; film. Regissør Hiroshi Teshigahara er en av disse, manus- og romanforfatter Kôbô Abe er en annen. Woman in the Dunes er et mesterverk i helheten av sine deler. En vidunderlig disharmonisk, abstrakt og merkelig musikk som skaper en uro. Nydelig fotografi av høyt teknisk og kreativt nivå. Skuespill og regi som gjør adaptasjonen verdig formatet og hever stemningen og atmosfæren. Woman in the Dunes kan beskrives som et vakkert mareritt, med en enkel historie som byr på kompleksiteter og abstraksjoner. Vi diskuterer tema som frihet, slaveri, fremmedgjøring, og mye annet.

  • Vi avventer med vår annonserte jubileumsepisode og sniker inn enda en science-fiction-episode. Star Trek: The Motion Picture (1979) var en gjenoppliving av kultserien fra sekstitallet i filmens format. Denne første filmen ble an av seks filmer med det originale mannskapet fra starship Enterprise, og skapte også rom for de mange nye TV-seriene i Star Trek-universet. The Motion Picture skiller seg ut fra de andre filmene i serien, og skiller seg også ut fra sci-fi-filmer fra sin egen tid. Den ligner mer på 2001: A Space Odyssey, med sitt rolige tempo, fokus på spesialeffekter og det visuelle, og en god historie som fokuserer på utforskning, vitenskap, og filosofiske spørsmål. Regissert av den legendariske Robert Wise, musikk av Jerry Goldsmith, effektarbeid av Douglas Trumbull, og vitenskapskonsulent Isaac Asimov, gjør Star Trek: The Motion Picture til en spektakulær film som tar verdensrommet på alvor. Motion Picture er en herlig odysse som tar seg god tid til å gå inn i detaljene og vise det klassiske crewet fra sin beste side.

  • Steven Spielberg trenger ingen introduksjon, men hans debutfilm fra 1971: Duel, trenger kanskje det. Før Jaws, før E.T., før legendestatusen var Spielberg en unggutt i Hollywood på utkikk etter sin åpning til å regissere en film. Etter noen TV-episoder fikk han muligheten til å lage TV-filmen Duel som er skrevet av sci-fi- og fantasy-veteran Richard Matheson, kjent blant annet fra bøkene: I Am Legend, The Shrinking Man, og manusarbeid på The Twilight Zone, Star Trek, og Roger Corman sine Poe-filmer. Duel er en enkel historie om en mann på vei gjennom ørkenen. Når han kjører forbi en lastebil blir det starten på en jakt mellom katt og mus. Med Spielberg sin geniale regi og Matheson sitt fantastiske manus blir noe så enkelt som en duell på veien til noe helt unikt som åpner opp for diskusjon og tolkning. Filmen har en helt unik rytme og atmosfære som hypnotiserer deg og drar deg med på denne reisen gjennom ørkenen.

  • Ingeting er så synonymt med amerikansk film som western-sjangeren. Fra tidenes morgen har den hatt sin plass i filmhistorien, og er en del av skapelsesmyten i statene. To viktige navn dukker opp tidlig i sjangerens utvikling: John Ford og John Wayne. En foran, og en bak kamera. John Ford er kanskje en av de viktigste filmskaperne i amerika, og var med på utviklingen av western-sjangeren, og her kommer The Searchers inn i bildet. Filmen er et slags helhetlig portrett av livet på prærien, og livet i den "ville vesten". Alt fra bryllup til heseblesende skuddvekslinger mellom cowboyer og indianere får vi se iløpet av snaue to timer. Men filmen bærer også et preg av kritikk mot sjangeren, og nyanser som tidligere ikke fantes. Filmen blir en slags bro mellom det klassiske romantiske bildet av vesten, og det senere mer brutale bildet som spaghetti-western filmene skulle male. The Searchers inneholder det beste av to verdner: det romantiske og vakre fra de gamle filmene, og et moderne mer nyansert portrett av karakterer og de forferdelige hendelsene den ville vesten hadde å by på. Storslagen cinematografi, fantastiske stunts, triste såvel som komiske øyeblikk, og en uhorvelig mengde one-liners fra legenden John Wayne. The Searchers er et tidlig eksempel på hva sjangeren kunne by på for fremtiden, og er vel verdt et tilbakeblikk.

    P.S. Dette er vår første videopodkast med noen små tekniske problemer her og der. Vi håper likevel dere nyter episoden.

  • 1960 var et stormfullt år for filmen. Den franske nybølgen flommet inn over Cannes. Bautaene: Bergman, Fellini, Bunuel, og Hitchcock slipper noen av sine viktigste filmer, men samtidig på Cannes er det en liten italiensk film som splitter publikum og kritikere; nemlig Michelangelo Antonioni sin L’avventura (Kjærlighetseventyr). Med legenden Monica Vitti (Claudia) i hovedrollen viser Antonioni oss et portrett av moderne kjærlighet, det moderne mennesket, og diagnostiserer våre problemer. Tomhet, eksistensialisme, mangel på kommunikasjon og umuligheten i å røre ved et annet menneske. Anna (Lea Massari) og Sandro (Gabriele Ferzetti) har et forhold hvor konflikt bruser under overflaten. På en båttur ut til en øy i middelhavet forsvinner Anna, leteaksjonen begynner og intriger spilles ut.
    L’avventura er en stemningsfull film full av melankoli, lange tagninger, storslagne bilder, og en cinematografi som er proppfull av tomhet. Her blir ikke bare lagt opp til, men forventet at man skal komme med egne tolkninger og konklusjoner. Mangel på plott og historie gir oss muligheten til å komme nærmere disse stakkarslige karakterene, og ikke minst muligheten til å reflektere over våre egne liv og problemer. L’avventura er et mesterverk i tilbakeholdenhet, psykologi, og det subtile. Det foregår alltid noe under overflaten, og dette mysteriet er likeså viktig som forsvinningsnummeret til Anna.

  • I 1981 kom det en annerledes film på kinolerretet: Min Middag med André (My Dinner with André) er regissert av nybølgeregissøren Louis Malle og skrevet av Wallace Shawn og André Gregory som også spiller hovedrollene. Filmens tittel forklarer hva den handler om; bokstavelig talt, men så mye kan bli sagt under en middag, og det er dette filmen fokuserer på.  En lang uavbrutt samtale mellom to ganske ulike personer som prøver å  forstå hverandre og verden rundt dem. Man kan beskrive det hele som et filmet teaterstykke hvor dialog og skuespill er viktigst. André og Wallace hypnotiserer oss med fantastiske anekdoter, setninger og fraser som stiller spørsmål ved og undersøker det helt fundamentale ved å være et menneske. Det hele kan høres abstrakt og skummelt ut, men  filmen er full av varme og oppriktighet. Min Middag med André er et herlig mesterverk av minimalisme i stil, men med tematikk som er grensesprengende stor. Og alt skjer på en liten fransk restaurant i New York.

  • Ved slutten av millenniumet kom en film som ble et kulturelt fenomen, og skapte bølger i filmverden som vi fortsatt kjenner på i dag. Vi snakker selvsagt om The Matrix fra 1999. Filmen som mer enn noen annen film brakte vesten og østen sammen i et cyberpunk narrativ som samler alt som kjennetegner sjangeren. Filosofi, kampsport, sci-fi, action og anime blir brakt sammen i en episk film om hackeren Neo som prøver å forlate sitt kjedelige liv samtidig som han prøver å finne ut av hva "The Matrix" er. Filmen blir fremdeles sitert og referert til, og var i sin tid banebrytende innenfor blant annet spesialeffekter. Regissert og skrevet av The Wachowskis med Keanu Reeves, Carrie-Anne Moss, og Laurence Fishburn i hovedrollene. Vi snakker om de radikale aspektene ved filmen, hvordan den perfeksjonerte og hevet frem en undergrunnssjanger, og ikke minst hvordan setninger og konsepter som "lever vi i en simulering?" ble en del av den populære kulturen. 

  • I 1950 blir vesten på ordentlig introdusert for japansk film gjennom Akira Kurosawa og hans mesterverk: Rashômon (Demonenes Port). Filmen gjorde sin runde på de store festivalene i europa og statene og vant blant annet gulløven i Venezia i 51’. Basert på to noveller av Ryûnosuke Akutagawa, regi og manus av Kurosawa og en enorm skuespillerprestasjon av Toshiro Mifune. Rashômon drar deg inn i en mørk og dyster verden i nydelig svarthvitt med tekniske og kunstneriske ferdigheter som er nesten uvirkelige for sin samtid. Et tilsynelatende enkelt narrativ om et drap og en voldtekt bygger på seg en kompleksitet som sier noe om menneskelige relasjoner, den bunnløse ondskap som ligger i våre hjerter, og vårt håp og tiltro til andre mennesker som stadig settes på prøve. Og en ting kan man si med sikkerhet: regn og vind har aldri sett bedre ut på film!

  • Det er jul, og hva er bedre enn å se en skikkelig julefilm for å komme i ordentlig julestemning? Eyes Wide Shut er Stanley Kubrick sin siste film, og er regissert og delvis skrevet av ham. Nicole Kidman og Tom Cruise spiller et gift par som lever sitt vanlige øvre middelklasse liv, men en fest og litt mye rus leder dem til en samtale og en tankemåte som er full av sex, begjær, sjalusi, og fristelse. Dette er katalysatoren for en veldig annerledes julefilm. Eyes Wide Shut er en odysse inn i en mørk og drømmeaktig verden som oser av erotikk. Filmen er en interessant studie av mye av det som gjør oss til menneske, men som vi skjuler for oss selv og andre. I denne ekstra lange "julespesialen" drar vi paralleller til den virkelige verden, sammenligner med novellen filmen er inspirert av, og kan som alltid love masse trivia og god stemning. Ha en riktig god jul!

  • Det er desember, vi er fremdeles i det sovjetiske hjørnet, og fortsetter derfor med å snakke om filmen The Ascent fra 1977. Skrevet og regissert av den ukrainske filmskaperen Larisa Shepitko. The Ascent (eller Oppstigningen på norsk) er en lavmælt krigsfilm som på ingen måte prøver å være "episk" i den tradisjonelle forstanden, men som likevel er "episk" i hvor menneskelig den er. Følelsesmessig er The Ascent en sterk film som virkelig går inn i det psykologiske i partisanerlivet under annen verdenskrig i Sovjet, og ikke bare partisanerlivet, men livet generelt på landsbyen under tysk okkupasjon. Vinteren ligger over landskapet og hungersnøden er stor. Hva gjør man da når en partisaner kommer på døren og spør om mat? 

    Videre diskuterer vi filmens religiøse symbolikk, hva det betyr å ofre seg, og hvordan en så grusom film på samme tid kan være så vakker.