Avsnitt
-
Pårørende til kritisk syke står ofte i en svært krevende situasjon, og mange kan utvikle langvarige psykiske plager i etterkant, som angst, depresjon, søvnproblemer og symptomer på komplisert sorg og posttraumatisk stress (PTSD). Denne samlede belastningen betegnes som Post Intensive Care Syndrome – Family (PICS-F).
Ved Medisinsk Intensivavdeling (MI) ved Oslo universitetssykehus har de utviklet en egen modell - MI-modellen - for å sikre systematisk støtte og oppfølging av pårørende, gjennom strukturerte sykepleiersamtaler under oppholdet, men også etter utskrivelse (eller pasientens død). Hensikten er å redusere eventuelle senvirkninger gjennom bedre ivaretagelse og oppfølging av pårørende til kritisk syke pasienter.
Solbjørg Watland er intensivsykepleier og PhD-kandidat og skal disputere den16 juni! Sammen med teamet fra Medisinsk intensiv og Avdeling for digital helseforskning ved Oslo Universitetssykehus har hun utviklet MI-modellen. Hør Solbjørg fortelle om hva MI- modellen egentlig innebærer, og hvordan hun mener at man på best mulig måte kan ivareta pårørende i krise.
Her finner du mer informasjon om modellen, og mal for oppfølgingssamtale.
Ønsker du å vite hvordan du kan ta i bruke MI-modellen, ta kontakt med Solbjørg på e-post: [email protected]
-
De siste tallene fra NKVTS viser at ett av fem barn vil en eller annen gang i løpet av oppveksten oppleve å bli utsatt for vold eller overgrep. Man kan skille mellom mild og grov vold, og seksuelle overgrep, men det er ikke sikkert at dette skillet er så tydelig i forhold til hvilke skader dette får for barnet senere i livet. Dette handler også om å være vitne til vold. Mange voksne synes det er vanskelig å snakke med barn om dette. Man kan være redd for å skape ideer i barnet som barnet ikke hadde fra før, og man er redd for å ta feil.
Ane Simonsen har jobbet med dette tema i mange år, og sier at det første vi kan gjøre er å erkjenne at vi syns dette er vanskelig, og det neste vi kan gjøre er å oppsøke hjelp.
Vi har en plikt å si ifra på vegne av barna, sier Ane, fordi de ofte ikke har mulighet til å si ifra selv. Det kan handle om mange ting; de har ikke ord, de blir truet til å ikke fortelle, de vet hva de har, men ikke hva de får, det er ingen som spør, de kjenner ingen andre barn som har det sånn, og de vet kanskje ikke at det er unormalt eller uvanlig.
Barneverntjenesten i kommunen kan mye om dette. Her kan man ta kontakt helt anonymt, og de er alltid tilgjengelige. Man finner også mye informasjon på snakkemedbarn.no – Øv deg på samtaler med barn og unge og plikt.no.
I denne episoden av helhjerta kan du høre Ane Simonsen fortelle om hennes erfaringer med å snakke med barn om vold og overgrep, og hvordan vi voksne kan hjelpe barna til å fortelle.
Vet du om noen som du tror er utsatt for vold eller overgrep?
Ta kontakt med Alarmtelefonen for barn og unge. 116 111, som er en gratis og døgnåpen telefon- og chattetjeneste for barn og unge som er utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt.
Eller kjenner du noen som kan være voldsutøver, be dem ta kontakt på:
Detfinneshjelp.no
Alternativ til vold
-
Saknas det avsnitt?
-
Kanskje det aller viktigste for menneskers psykiske helse, er opplevelsen av tilhørighet. Mangel på tilhørighet er noe vi alle er redd for. Skam er en sosial følelse som er helt sentral, og som kan være med på å definere om man er innenfor eller utenfor flokken.
Hvorfor opplever leger mer skam og sårbarhet enn andre helseprofesjoner? Dette kan blant annet handle om at leger arbeider i en kultur preget av effektivitet, høyt ansvar og historiske forventninger om å ikke vise svakhet. Yrket har lenge vært mannsdominert og hierarkisk, noe som kan ha bidratt til at det oppleves som risikabelt å feile eller be om hjelp. Når pasienters liv kan avhenge av dine vurderinger, blir grensene mellom faglige feil og egen verdi som person lett uklare. Dette kan bidra til at leger er overrepresentert i selvmordsstatistikken.
Pål Gulbrandsen har sammen med Per Fuggelli skrevet bok som omhandler skam hos leger. Den handler også om skam hos pasienter, og hvordan man kan håndtere dette i en konsultasjon. Pål sitt råd til alle er: Kjenner du deg redd, utilstrekkelig eller ikke god nok, snakk med noen! -
Edwin Schei opplevde at medisinstudiet hadde gitt han en utdanning som ikke forberedte han på den virkeligheten som møtte i jobben som lege. Om pasienten ikke passet inn i en diagnose eller en prosedyre, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg hjelpeløs, utilstrekkelig og frustrert, og jeg kunne til og med bli irritert på pasienten fordi han eller hun ikke passet inn, sier Edwin Schei. Etter hvert forsto jeg at det var min egen kompetanse som ikke passet til virkeligheten, sier han videre.
Da Edwin var barn, snakket de mye om følelser rundt kjøkkenbordet hjemme og han skjønte etter hvert at disse samtalene hadde en avgjørende betydning for jobben hans som lege. Jeg ble veldig opptatt av de små handlingene som er med på å bygge relasjoner til andre mennesker; som å hilse, vende seg mot den andre og møte blikket, bruke stemme og bruke berøring. Dette kalles «fatisk kommunikasjon», og er avgjørende i alle menneskemøter. Fatisk kommunikasjon skaper trygghet og allianse.
Edwin Schei jobber nå med å forberede studenter og nye leger på praksis, på å bygge relasjoner og på å tåle situasjoner hvor pasienten ikke kan «fikses». Det er kanskje i de situasjonene hvor man ikke lenger kan tilby behandling at legen kan hjelpe aller mest – ved å være til stede, se pasientene og holde ut sammen med dem. Det interessante er at det også viser seg at det er disse legene som trives best i jobben, sier Edwin Schei -
Hjerterytmeforstyrrelser, atrieflimmer, hjerteinfarkt og hjertesvikt er kjente sykdommer for helsepersonell, men allikevel kanskje sykdommer mange av oss føler at vi ikke kan nok om.
Men - det kan gjesten i denne episoden av Helhjerta:
Faraz Afzal er utdannet lege og har en doktorgrad innen kardiologi og farmakologi. Han er spesialist i både indremedisin og kardiologi, og jobber i dag som kardiolog ved Ahus. Han mottar henvisninger fra både fastleger og private spesialister, og vurderer og behandler et bredt spekter av hjertetilstander. På toppen av dette kan han ekstra mye om rytmeforstyrrelser, spesielt atrieflimmer, og om implantasjon og oppfølging av Pacemaker og hjertestartere (ICD).
Og vi trenger leger som Faraz Afzal. Det er ca. 10 000 personer får hjerteinfarkt i året i Norge, og 1000 av disse tilhører Ahus.
Hva er symptomene på de ulike hjertesykdommene og hva er det viktig å tenke på når vi har pasienter med slike symptomer?
- Den viktigste behandlingen handler ofte om tid, sier Faraz, det er mye å hente på å komme raskt til behandling. -
I dag er det seks år siden Corona-pandemien og siden Ida ble en av mange som ble smittet og lagt på respirator på intensivavdelingen på Ahus.
Hvordan oppleves det å være intensivpasient – hvordan oppleves det å ikke få nok luft, og hvordan er det å være pasient på egen arbeidsplass? Da Ida fikk beskjed om at hun skulle legges i respirator, kjente hun mest lettelse. Hun var sliten, men aldri redd. Hun stolte fullt og helt på menneskene rundt seg og visste at de kunne jobben sin. For mange kunne det vært ekstra belastende å være intensivpasient på egen arbeidsplass, men for Ida ble det tvert imot en trygghet. Både hun og kona, som også jobber på samme sted, følte seg godt ivaretatt.
Overgangen til sengepost ble tøff, selv om hun var godt forberedt. Det var vanskelig å gå, og selv de enkleste oppgaver krevde enorm innsats. Hun følte seg alene, men aldri redd. På intensiv blir man “pakket inn og tatt vare på”, mens man på sengepost må klare mer selv. Etter hvert ble nettopp dette en kilde til mestring. Å klare å dusje selv eller gå uten prekestol føltes som små, store seire. -
Hvert år får rundt 30 000 personer demensdiagnose i Norge, og antallet øker i takt med en aldrende befolkning. Den vanligste årsaken er Alzheimers sykdom, hvor forandringene i hjernen gjerne starter 10–20 år før symptomene viser seg. Overlege og forskningsleder Anne-Brita Knapskog ved Hukommelsesklinikken på OUS har forsket på demens i mange år. Klinikken utreder særlig yngre personer med kognitiv svikt.
Demens begynner ofte med hukommelsessvikt og utvikler seg til å påvirke språk, sanser og kroppslige funksjoner. Dette kan føre til at pasienter som for eksempel opplever smerte, uttrykker dette i form av uro. «Den gode nyheten er at nye medisiner nå kommer på markedet,» sier Anne-Brita. Effekten er foreløpig moderat, men det gir absolutt håp om at det på sikt vil komme mer effektive legemidler og behandling.
I denne episoden av Helhjerta får du høre Anne-Brita fortelle om demens, og om ny diagnostikk og behandling av denne sykdomsgruppen.
Anne-Brita har selv skrevet et innlegg om dette, med flere nyttige lenker på “OUS - Innsikt”: Ny diagnostikk og behandling av Alzheimers sykdom - Oslo universitetssykehus HF -
Ida Høiby har de siste årene vært fylkesleder for Norsk Sykepleierforbund (NSF) i Innlandet. Der har hun jobbet med en kampanje som handlet om brystkreft og nattejobbing.
Det er forsket på sammenhengen mellom sykepleiernes arbeidstid og risikoen for brystkreft, og det viser seg at det er en sammenheng her. Ida har kjempet lenge for at brystkreft skal komme på listen over yrkesskader. Så lenge det ikke står på listen, kan ikke nattarbeidere som har fått brystkreft søke om yrkesskadeerstatning.
Midt i denne kampen fikk hun selv diagnosen, og måtte kjempe sin egen kamp.
Noe av det som overrasket meg, sier Ida, var hvor utfordrende det var å endre utseende.
Samtidig er hun opptatt av at vi skal tørre å snakke om døden, også vi som ikke har en alvorlig sykdom. “Vi skal alle sammen dø en dag, men alle andre dager skal vi leve”, er en setning som har fått en ny betydning for henne etter at hun ble syk.
Ida er fortsatt under behandling. Hun gleder seg til våren og å få tilbake hverdagen, som ikke skal handle om behandling og undersøkelser.
Og – hun har heller ikke gitt opp kampen om å få brystkreft på lista over yrkesskader. -
Jarle Marvik er overlege i endokrinologi, instruktør i veiledning og supervisjon, og triatlonvinner. Han jobber med kjente hormonsykdommer som diabetes, benskjørhet og overvekt, men også med mindre omtalte temaer som for eksempel overgangsalder hos menn og polycystisk ovariesyndrom hos kvinner. Flere av sykdommene som er Jarles spesialfelt kan være vanskelige å snakke om for dem som lider av dem. Flere av sykdommene kan knyttes til livsstil, og som vi alle vet kan livsstilsendringer være krevende. Noe av det morsomme med å jobbe som endokrinolog, er at det ofte innebærer en stor grad av detektivarbeid, hvor riktig diagnose og behandling kan gi rask bedring.
Jarle er også opptatt av god klinisk kommunikasjon og å utvikle et godt læringsmiljø for nye leger gjennom veiledning og supervisjon.
Vi kan bli enda bedre til å gi hverandre ros, sier Jarle, det skal ikke være sånn at om du ikke hører noe så betyr det at alt er bra. -
– Krav om å prestere og konstant sammenligning i sosiale medier gjør det vanskeligere å være annerledes, sier psykologspesialist Stine Nørbech. Mange barn og unge føler at de ikke passer inn, og mye av dette skjer i digitale rom der voksne mangler innsikt.
De grunnleggende behovene har ikke endret seg, det handler om å høre til og å være en del av fellesskapet. Uten dette blir det vanskelig å lære og å utvikle seg. Likevel ser vi en tendens til å overlate løsningen til psykologer, i stedet for å styrke fellesskapet rundt barna.
– Psykisk helse bygges i hverdagen – hjemme, på skolen og på fritiden. Her er det mange som kan bidra, sier Nørbech, som også jobber med å styrke lærere i møte med ungdom som strever. -
Hematologisk avdeling ved Ahus har systematisert samarbeidet med pårørende gjennom prosjektet «Pårørende som ressurs». Resultatet er økt trygghet, færre telefonhenvendelser – og Helse Sør-Østs forbedringspris på 100 000 kroner.
Bakgrunnen for prosjektet var en klage fra en pårørende som følte seg oversett under en krevende sykdomsperiode. Avdelingen tok dette på alvor og brukte hendelsen som utgangspunkt for forbedring, hvor den samme pårørende bidro aktivt i forbedringsarbeidet.
I dag blir pårørende fulgt opp fra innleggelse, får tydelig informasjon og inkluderes i behandlingsplanen. Samarbeidet dokumenteres, og pårørendes behov diskuteres daglig på pasientsikkerhetstavla. Dette har gitt bedre struktur, mindre stress for ansatte og økt trygghet for pårørende.
Hør mer om prosjektet og de fantastiske resultatene dette ga i denne episoden av Helhjerta! -
Tone Ikdahl er spesialist i onkologi og administrerende direktør ved Lovisenberg diakonale sykehus. Som leder på et sykehus midt i Oslo, har hun et stort fokus på hvordan hun som leder kan bidra til å gjøre Lovisenberg til et attraktivt sykehus for helsepersonell.
En viktig del av en slik strategi er å ha fokus på at sykehusene er til for pasientene, og at dette kommer frem når ledelsen på sykehuset snakker med de ansatte. Lovisenberg sykehus ønsker også å bli et Magnet-sykehus, for å gjøre sykehuset til en attraktiv arbeidsplass, og for å bedre arbeidsmiljø og pasientresultater. Tiltakene handler blant annet om trivsel på jobb, faglige utviklingsmuligheter og medvirkning i beslutningsprosesser.
Sykepleiere er i ferd med å bli den mest attraktive ressursen i helsevesenet, sier Tone Ikdahl, og det er naturlig at de også får en større plass i ledergruppen. Lovisenberg nå ansatt en egen sykepleiefaglig direktør som vil få ansvaret for å følge opp det sykepleiefaglige og gi et større fokus på kvaliteten på pleie og omsorg for hele sykehuset. Målet er at det skal gjøre det bedre og mer attraktivt å jobbe som sykepleier på Lovisenberg sykehus, sier Tone Ikdahl. -
“Alle som lever i dag er født - og alle som lever i dag skal dø. Jeg vet det. Du vet det. Vi vet det alle sammen.
Allikevel ser det ut til at vi alle skal kjempe imot når døden til slutt innhenter oss etter et langt liv. Jeg snakker ikke om livet og jeg snakker ikke om ungdommen! Vi skal alle kjempe for livet! Men skal vi forlenge livet, eller skal vi forlenge døden?”
Tonje Hildebrandt er lege ved Akuttmedisinsk avdeling, OUS, og i denne episoden av Helhjerta får du høre mer om hennes betraktninger rundt dette tema. Det handler ikke om å hjelpe mennesker og dø, det handler om å la mennesker få slippe taket når de skal. Det kan være et faktum, sier Tonje, at en pasient ikke dør fordi han har sluttet å spise, men at han har sluttet å spise fordi han skal dø.
Tonje Hildebrandt er opptatt av at vi av og til må stoppe før vi starter, fordi det kan bli enda vanskeligere å avgjøre når vi skal avslutte en behandling som allerede er startet opp.
Det kan være både viktig og riktig å la pasienten få dø stille og rolig med sine nære rundt seg, mener hun. -
Pasienter som har gjennomgått en intensivbehandling kan møte på mange helseutfordringer i etterkant. Kristin Hofsø er intensivsykepleier og forsker ved OUS med bred erfaring og innsikt innen dette feltet. Hun jobber også ved oppfølgingsklinikken for intensivpasienter hvor hun møter mange av disse pasientene.
Flere pasienter på intensiv er mer våkne under oppholdet nå enn før. Mange har minner, og mange har minner etter delirium. Dette kan føre til at de ikke vet om minnene er reelle eller ikke, og mange kan tro at de har sett og opplevd hendelser som ikke har skjedd. Dette kan oppleves veldig ubehagelig, og ange tør ikke å snakke om dette i etterkant. De hyppigste utfordringene etter å ha vært intensivpasient er PTSD, depresjon og angst. Lang liggetid kan være av betydning. Mange kan ha smerter og kroppslig ubehag, og noen kan slite med søvn, mareritt, hukommelse og konsentrasjon.
Kristin Hofsø kan trøste med at det er håp om bedring for disse pasientene, og forteller i denne episoden av Helhjerta om hva som er viktig i møte med dem. -
Den første tiden ville ikke Inger Lise gå ut av døra. “Jeg følte det sto skrevet i panna mi at her er det en mor som ikke klarte å ta vare på barnet sitt.” Sønnen hennes, Andreas, tok sitt eget liv for 13. januar 2024. Han etterlot seg et brev på 21 sider, hvor han ba om unnskyldning for det han hadde bestemt seg for å gjøre, og hvor han fortalte at han gjorde det i håp om å finne fred.
For Inger Lise, var dette både ventet og uventet på samme tid. Hun hadde hatt en dårlig magefølelse i en periode, og hadde gjort alt hun kunne for å beskytte sønnen fra å gjøre dette. Fra å ha båret han i magen og hørt hans første hjerteslag, bærer hun han nå i hjertet, og han er en del av hennes hjerteslag. Brevet fra Andreas er det kjæreste hun har etter han.
Han avsluttet brevet med disse ordene:
“Jeg kunne ikke bedt om en bedre mamma. Jeg elsker deg over alt på jord”.
727 mennesker tok sitt eget liv i 2024. -
Det er over 700 personer som tar livet av seg i året. De fleste er menn midt i livet.
Hva er grunnen til dette, og hvordan kan man forhindre at selvmord skjer? Er det fortsatt slik at store gutter ikke skal gråte? Forskning viser at helsepersonell opplever samtaler med mennesker med selvmordsatferd som krevende, samtidig som at flere personer i selvmordskrise opplever at de blir dårlig møtt på sine behov.
Snakkomselvmord.no fra Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging ,(RVTS Øst), er utviklet for å gjøre helsepersonell tryggere i samtaler om selvmord. Økt kunnskap og bevisstgjøring bidrar til dette. Ifølge RVTS Øst kan trygghet gi meningsfylte samtaler som kan gi håp om at endring er mulig, både for personen i krise og for hjelperen.(fra RVTS sin side)
Synøve og Hannah fra RVTS Øst, har lang erfaring og mye kunnskap innen dette feltet, og bidrar til økt kunnskap og bevisstgjøring i denne episoden av Helhjerta. -
Vegar har over 30 års erfaring som fysioterapeut for ortopediske pasienter, og er i disse dager i ferd med å fullføre en doktorgrad om protesebruk, mobilitet og funksjonsevne etter amputasjon.
Pasienter som har gjennomgått amputasjoner på grunn av langvarig sykdom, har ofte høy mortalitet på grunn av alvorlige tilleggslidelser, noe som også påvirker deres evne til å gjenvinne tidligere funksjonsnivå og livskvalitet. Doktorgraden undersøkte hvordan trening kan forbedre mobilitet etter amputasjon, men viste også at deling av erfaringer med andre i samme situasjon kan være like viktig som trening og behandling.
"Du aner ikke hvordan vi har det!" var en av tilbakemeldingene han fikk i fokusgruppeintervjuene som ble gjennomført i studien.
Vegar har nå fått større innsikt i betydningen av at likepersoner deler erfaringer og kompetanse, og hvordan dette kan gi økt kunnskap om hvordan man takler sin nye livssituasjon og det emosjonelle sjokket en amputasjon kan innebære. -
Når Per Henrik Stenstrøm holder foredrag om idiotene på jobben, tar mange bilder av lysbildene som beskriver alle de irriterende kollegaene vi kan være omgitt av. Per Henrik stopper da ofte opp og spør hvorfor det ikke er flere som heller tar en selfie? For idioter på jobben kan vi alle være.
Dette handler egentlig om kunsten å være en god kollega.
Vi har alle møtt bedreviteren, kontrollfreaken eller skrytepaven, men hvor ofte ser vi disse egenskapene i oss selv?
Den beste måten å være en god kollega på jobben, er å vær opptatt av hvordan du påvirker andre, og være interessert i hvordan du oppfattes av folk rundt deg.
Det hjelper å være nysgjerrig, sier Per Henrik Stenstrøm. -
Måten vi blir møtt på som barn, former vår selvfølelse og egenverdi. Men det handler også om personlighet og hvordan vi tar imot og bearbeider det vi opplever.
Kognitiv terapi kan sees som en opprydding, hvor man ser på tidligere erfaringer og plasserer dem der de hører hjemme. Vonde opplevelser bærer vi med oss hele livet, men kognitiv terapi kan hjelpe oss med å plassere dem riktig, slik at børen blir lettere å bære.
I denne episoden av Helhjerta snakker Neeta om “den kognitive diamanten”, som består av tanker, følelser, kropp og adferd. Disse elementene henger sammen og påvirker hverandre.
For mange av oss er den største utfordringen å tenke at vi er gode nok. -
Hun bar lenge på en stor og mørk hemmelighet. Hun stjal og misbrukte medisiner fra avdelingen hvor hun jobbet som sykepleier, for å dempe en uro og en smerte hun hadde kjent på i mange år.
Hun husker skammen første gang hun stjal medisiner, og tenkte at hun aldri skulle gjøre det igjen. Likevel fortsatte det, og hun overbeviste seg selv om at det ikke ville bli oppdaget.
Da det endelig skjedde, falt livet hennes i grus. Hun mistet autorisasjonen som sykepleier, og gikk inn i sin største livskrise. Nicola mistet troen på at livet noen gang kunne bli godt igjen, men kjempet seg sakte men sikkert tilbake, og er nå i full jobb som palliativ sykepleier.
Hør Nicolas historie om veien til misbruk, om å føle at man har nådd bunnen i livet, og om kampen for å komme seg tilbake som menneske, og tilbake til jobb som sykepleier. - Visa fler
